Preken 1. juledag 2022, Oslo domkirke
Domprost Anne-May Grasaas
Når evangelisten Johannes i dag gir oss sin versjon av juleevangeliet, har han et annet innsteg enn Matteus og Lukas. De forteller om barnet som ble født i Betlehem. Johannes viser at da Gud ble menneske, var det ikke bare vår verdens historie som ble berørt. Det var hele kosmos.
Johannes sitt bakteppe er at når Maria berører sin gravide mage på vei til Betlehem, rører hun ved Alt. Det som skjer med henne og i henne, berører og angår Alt. Som vi hørte i evangelieteksten: Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. Her møtes derfor det mest spesifikke – og det mest universelle – Den store allkjærligheten gir seg til kjenne i det lille barnet. Juleevangeliets radikale budskap kommer ikke til orde, for Johannes, hvis fortellingen om barnet i krybben blir stående alene.
For det var ORDET som ble menneske. Det var Gud selv som viste sin makt og vilje gjennom å bøye seg inn under våre kår. Inkarnasjonen vitner om en evig bevegelse i Gud, – en bevegelse som går «nedover». Gud bøyer seg mot jorden og viser oss seg selv. En teolog fra den østlige, ortodokse tradisjon spør «Hvem er Gud?» Hvordan kan vi tale om Mysteriet bortenfor alle ord? Selv svarer han: Gud er navnet på et fellesskap som åpner seg i evig kjærlighet mot verden.
I den hendelse der Ordet blir menneske, åpner Gud sitt hjerte mot verden. Det treenige fellesskapet i Gud lukker seg ikke om seg selv. Det rekker ut sine hender. Og alle som lar seg gripe, gir han rett til å bli Guds barn – til å være forenet med Gud i et levende fellesskap!
Og inkarnasjonen berører ikke bare menneskene. – Hele den materielle verden løftes opp og gis guddommelig verdi og betydning. Jordkloden og alle økosystmer gjennomstrømmes av Gud og mottar livet fra Gud.
Som kristen kirke tror vi og bekjenner vi at denne kloden lever fordi Gud gir den liv. Hver dag, hvert øyeblikk. Hele naturmangfoldet speiler Guds godhet og vitner om Skaperens makt. Alle kontinenter og hvert menneske: Livets kilde er i Gud. Alt ville kollapse – ingen regnskog vokse, ingen kornåker gro, ingen fugler synge, ingen lunger fylles med luft – om ikke Gud i sin godhet berører verden og gir alt som lever liv!
Inkarnasjon blottlegger Guds lidenskapelige kjærlighet til alt det skapte. Derfor tror vi at naturtoppmøtet i Canada uka som gikk, ikke var Gud uvedkommende. Dagens evangelium inviterer til en grunnleggende samhørighet med hele naturmangfoldet. Ikke bare i avtaledokumenter. Men i vår kristne praksis. Samhørighet, avhengighet og sårbarhet blir sentrale tema. Det samme gjør varsomhet, langsiktighet og forsakelse.
Jordens liv rører ved Guds hjerte. Vår kristne tro er en tillit til at Gud kjemper på livets side mot urett, krig og undertrykkelse, mot fattigdom og nød, ja, mot alt som truer livet. Her inviteres vi til medarbeiderskap. Derfor må vår kristne praksis avstemmes, også i møte med det økte antall flyktninger – særlig ukrainere – som kommer til Norge nå. Vennlighet, samhørighet, ansvarlighet og langsiktighet.
Vi feirer i dag at Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. Noen er kjent med at dette også kan oversettes med: Gud slo opp sitt telt mellom oss. Det er kanskje flere enn meg som har hatt dette i bakhodet når vi har sett bilder fra Ukraina. – Av mennesker som har måttet flytte ut i telt etter at huset de bodde i er bombet eller truffet av missiler.
Jeg ble berørt da representanten fra Senter for sivile rettigheter; Oleksandra Matvijtsjuk avsluttet sitt Nobelforedrag sånn: «Du trenger ikke være ukrainer for å støtte Ukraina. Det holder å være et menneske!» ... – Gud er blitt et menneske. Derfor er det Guds eget bilde i vår verden som er truet.
– Vi inviteres til å bli mer oppmerksomme på verden, slik Gud ser den.
– Vi konfronteres og avsløres i vårt kollektive overforbruk. Jordens ansikt blør, Moder Jord puster tungt, utallige medmennesker lider. Og mye skyldes at vår kultur og vår livsform er blitt nærsynt og selvopptatt.
– Vi utfordres også i våre individuelle svik, vår unnfallenhet, vår rikdom på ord og erklæringer og vår fattigdom på handling og praksis.
– Vi inviteres til å åpne oss for den treenige Gud som vender seg i medfølelse mot verden – også mot oss. Det er ikke avmakt og selvanklage Gud vil møte oss med. Det er tilgivelse og oppreisning og et liv med dyp mening.
Nå i desember deltok jeg i et måltid der en kvinne fortalte hvor redd hun hadde vært sist vinter da Russland invaderte Ukraina. Frykten hadde nærmest lammet henne. Men så hadde hun fått anledning til å bidra lokalt med støtte og oppfølging av ukrainske flyktninger som ble bosatt i hennes nabolag. Gjennom dette engasjementet kjente hun at den lammende frykten slapp taket.
Til alle som kjenner på uro for framtiden: – Om vi har mulighet til å bidra i arbeidet for fred og forsoning, eller om helsen forhindrer oss; så lyder dagens evangelium: Lyset som lyser for hvert menneske er nå kommet til verden.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og ér og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. AMEN.